Et lite stykke minne

«Et lite stykke minne» utforsker hvordan arkivering kan brukes som et verktøy for identitetsdannelse blant minoriteter. Hamse Jama beskriver sin arkiveringsreise, både på et individuelt og institusjonelt nivå. Teksten spør hva identitet og kulturarv egentlig er. Jama understreker at arkivering ikke bare skjer i institusjoner, men også er en dyp personlig prosess som minoriteter må delta aktivt i for å bevare sin historie.

Er kulturarven min å føle meg fremmed? Dette var et spørsmål jeg stilte meg selv under det som ble arkiveringsreisen min. Jeg brukte mye tid på tilfeldige internett-søk, digitale arkiver og klisjéfylte termer som «vintage» og «1960s», og hadde mange forvirrende samtaler med foreldrene mine om historiske hendelser uten klar kontekst. Jeg visste ikke helt hva jeg lette etter, men ønsket å skape en sammenhengende identitet.

Under en tur til Kairo fant jeg en butikk som solgte somaliske frimerker, og selv om jeg ikke visste hva jeg skulle bruke dem til, kjøpte jeg fem. Frimerkene inkluderte bilder av somaliske kvinner i tradisjonelle klær med lokalproduserte produkter. Et av frimerkene brukte Somalias flagg til å feire et år med høy turisme i Afrika. Og dette viste seg å være et steg i riktig retning. Frimerkene ga et innblikk i hvordan Somalia valgte å presentere seg, både til sitt eget folk og verden utenfor, ved å fremheve ulike aspekter av kulturen som dans, klesstil og natur.

(Venstre) 1968, del av en frimerkesamling som viser frem frukt i Somalia. (Høyre) 1958 - Fransk Somaliland, del av en samling av marine dyr.

«Jeg husker når ...» er et utsagn mange av oss innvandrerbarn har hørt foreldrene våre bruke før de begynner å fortelle historier. Disse historiene, som virker nesten for fjerne til å være sanne, bærer med seg en viktig del av vår kulturarv – de gir oss en forbindelse til en fortid og en følelse av tilhørighet til en historie vi kanskje aldri har opplevd, men som likevel former vår identitet. Disse minnene, som ofte er fulle av detaljer og følelser, har vært de eneste vitnesbyrdene vi har om en fortid som ikke er dokumentert andre steder.

Hva er et arkiv? Et arkiv kan enkelt defineres som et sted for bevaring av offentlige eller historiske materialer. Men arkiver er ikke bare institusjoner. Når foreldre tar vare på gjenstander fra barnas oppvekst, som familiealbum, brev eller klær, skaper de også et personlig arkiv. Slike hverdagslige objekter, som ofte virker ubetydelige, kan over tid få stor historisk og kulturell verdi, og være med på å definere identitet i møte med samfunnets større fortellinger. Dette illustreres i Leban Husseins fotoutstilling, som inneholder bilder fra Mogadishu fra 1960- til 1980-tallet. I denne perioden var det vanlig å pynte seg opp og besøke fotostudioer med venner, familie eller kjærester. Selv om de avbildede personene neppe forutså at deres portretter en dag ville inngå i en utstilling, tjener bildene som et viktig vitnesbyrd om en tid som en gang eksisterte.

Arkivering er en kraftig handling, ikke bare for å bevare historie, men for å gi en stemme til dem som ofte blir oversett. For mange minoriteter og innvandrere er det en kamp for å finne seg selv i samfunnets kollektive fortelling. Å lete etter tegn på eksistens, tilhørighet, og identitet i den historien som har blitt bevart. Å ikke finne seg selv i historien som samfunnet forteller, skaper en følelse av fremmedgjøring og mangel på tilhørighet. Gjennom arkivering, både personlig og kollektivt, kan vi kjempe for å ta tilbake vår egen historie og kulturarv, og derigjennom styrke vår egen identitet. I en verden som stadig blir mer globalisert, er vi ikke kun begrenset til landegrenser. I kampen for dekolonisering er det nødvendig å kunne plassere seg historisk i en både lokal og global kontekst, og motarbeide de dominante narrativene som ofte har utelatt oss.

Gjennom digitale arkiver, familiebilder og muntlige historier bygget jeg en visuell tidslinje som ga meg innsikt i kulturarven min og en forståelse av hvordan jeg har kommet dit jeg er i dag. Arkivene hjalp meg med å forstå historien og kulturen jeg kom fra, men samtidig slet jeg med å navigere tilhørighet i hverdagen. Til tross for denne kunnskapen, følte jeg meg ikke som en naturlig del av fortiden, men heller som en historiker uten personlig tilknytning til en somalisk identitet. Jeg har en kulturarv, men jeg vet ikke hvordan jeg skal overlevere den videre – hvordan ser jeg mot fremtiden?

1967 - Somaliske frimerker som viser ulik folkedans.

I forbindelse med Black History Month Norway fikk jeg muligheten til å besøke Byarkivet og utforske tre forskjellige arkiver: Ruth Reese, Nordic Black Theatre og The Gambian Association. Dette ga meg en mulighet til å lære mer om identitetsdannelse blant den afrikanske diasporaen i Norge. I Byarkivet fikk jeg en dypere innsikt i hvordan afrikanske innvandreridentiteter ble formet gjennom en kombinasjon av tilpasning, kulturell utveksling og et sterkt ønske om å bidra til samfunnets utvikling. Jeg oppdaget hvordan Reese ikke bare var en forkjemper for likestilling i USA, men også engasjerte seg i Norge. Samtidig viste arkivene hvordan afrikanske innvandrere har vært rammet av diskriminering, som politiets heksejakt på gambiere mistenkt for kokainsmugling, og helseministerens stigmatiserende påstander om at afrikanere var bærere av AIDS. Likevel var det sterkeste inntrykket fra materialet solidariteten og samarbeidet som eksisterte blant afrikanske innvandrere, både før og etter slike episoder, noe som var avgjørende for deres overlevelse og fremgang.

Derimot opplevde jeg materialet jeg fant da jeg søkte om Somalia i Arkivportalen som ubehag, da det ofte hadde et ensidig fokus på borgerkrigen, preget av nøkkelord som bistand, konflikt og misjonsarbeid. Bør historien til hjemlandet mitt beskrives gjennom øynene til europeiske misjonærer? Enhver somalisk familie har vært påvirket av borgerkrigen, men somaliske foreldre viser også en balanse mellom fremgang og motgang – "nabaad iyo dhibato" – et begrep som har ekkoet i meg siden barndommen, men som manglet i arkivportalen. Det føltes ut som mye av materialet var låst bak digitale murer. Jeg forsto at arkiv opprettet av statlige aktører, bistandsorganisasjoner og misjonsselskap kan underbygge et skeivt bilde av innvandrerbefolkningens historie og identiteter. Derfor er det avgjørende at vi deltar i dokumentasjonen og arkiveringen av vår egen historie.

Det var rørende å se kreativitet, feiring, motstand og solidaritet blant afrikanske innvandrere og innvandrere generelt i ulike kamper – et element jeg ønsker å ta med meg videre, som bekrefter at kreativitet og solidariteten fantes og kan fortsette å finnes. Som norsk-somalier har dette bekreftet min tanke om hvordan tidligere generasjoners innsats har bidratt til at jeg står her i dag.

Både i byarkivet og i mitt eget arkivprosjekt oppdaget jeg et gjentagende mønster. Hver gang jeg trodde jeg var nær en forståelse av innvandrer- eller somalisk identitet, stødte jeg på nye eller motstridende elementer. Jeg klarte ikke å finne en klar rød tråd som viste den "sanne" identiteten, fordi den stadig ble fragmentert. Til tross for dette, fant jeg likevel svar på det jeg lette etter. Jeg fikk muligheten til å utforske ulike tilnærminger til identitet, noe jeg ikke har hatt før. Dette bekreftet at identitet ikke er statisk, men en dynamisk prosess som endrer seg kontinuerlig gjennom nye ideer og perspektiver. Mine forfedre var ikke nøyaktig som sine forfedre; de tilpasset seg og praktiserte forskjellige religiøse, tradisjonelle og sosiale normer, så lenge disse hadde mening og betydning for deres liv. Å hedre mine forfedre betyr ikke å leve som dem, men å leve med den samme åpenheten for forandring, og å bygge på kulturarven de etterlot meg. 

Som norsk-somalisk innvandrer er fremmedgjøring ikke min kulturarv. Jeg befinner meg ikke nødvendigvis i et krysningspunkt mellom to verdener, og min kulturarv innebærer heller ikke å bli utsatt for diskriminering eller å bli plassert i en rigid boks. Min kulturarv bør ikke forstås som en statisk identitet, men heller som fleksibilitet, tilpasningsevne og innovasjon. Jeg har tilgang til ulike kulturelle repertoarer som jeg kan trekke fra. Å frigjøre meg fra vestlige narrativ betyr å gi meg selv friheten til å skape en identitet som ikke defineres av eller konkurrerer med den europeiske, men som eksisterer for seg selv, med sine egne verdier og perspektiver. For meg er identitet som et fotografisk bilde: den fanger et øyeblikk og sammenhenger, men endrer seg over tid. Vi er ikke fastlåst i et bilde for alltid; det bildet representerer oss bare på et bestemt tidspunkt i historien.