Frigjørelse, en fantasi?
nov. 10
Black History Month er en tid for læring, refleksjon og diskusjon om afrikansk og afrodiasporisk historie. Denne historien er ikke bare en del av fortiden – den er også en del av nåtiden og fremtiden. Årets Black History Month Norway tema har vært “Frigjøring og Fantasi”, som løfter frem to ideer som gjennom tidene har vært med på å påvirke mennesker med afrikansk opphav. I denne teksten utforsker vi frigjøring som en kamp for frihet, og fantasi som en form for motstand mot undertrykkelse.
Historiske perspektiv på frigjøring/Frigjøringens historiske reise
Frigjøring er et komplekst konsept, som kan bety selvstendighet og uavhengighet, men det kan også handle om definisjonsmakt og maktforhold. Selv om kolonisering ofte anses som en del av fortiden, ser vi flere tegn til at mange utviklingsland og minoritetsbefolkninger fortsatt opplever marginalisering og skeivt maktforhold med Vesten. En kan derfor sette spørsmål ved koloniherrenes rammer for “frihet”, for den oppnådde uavhengigheten etter kolonitiden frigjorde ikke Afrika fra europeisk utnyttelse.
Et viktig historisk vendepunkt som styrket de europeiske koloniherrenes makt var kappløpet om Afrika, kjent som The Scramble for Africa på slutten av 1800-tallet. På denne tiden var det en voldsom rivalisering mellom de europeiske stormaktene om å skaffe seg flest mulige kolonier i Afrika (Sæbø, 2019). Dette på bakgrunn av ønske om å kontrollere handel og verdifulle ressurser som olje, gull, diamanter og mer. Rivaliseringen ledet senere til Berlinkonferansen i 1884-1885. En internasjonal konferanse der kolonimaktene forhandlet og delte opp Afrika mellom seg. Afrika ble gjort om til et maktspill, der dens skjebne nå skulle bestemmes av europeerne uten afrikanske stemmer til stede.
Et partnerskap mellom Europa og Afrika?
På skolen lærer vi ofte om hvordan Europa koloniserte Afrika og hvordan afrikanerne fikk sin frihet. En frihet definert ut fra vestlige premisser. Her presenteres ofte en liten del av den store og komplekse fortellingen med et ensidig narrativ. Et ofte oversett initiativ i dette narrativet er Eurafrica-prosjektet, et politisk prosjekt fra 1920-tallet med et mål om å skape et strategisk partnerskap mellom Europa og Afrika (Gathara, 2019). Dette samarbeidet ble aldri gjennomført, da fokuset var på å styrke europeiske interesser gjennom samarbeid mellom europeiske land. Prosjektet ble spesielt fremmet av Frankrike, Belgia og Tyskland, gjennom avtaler i det Europeiske økonomiske fellesskapet i 1957 (EØF eller EEC). En forløper til det som nå er Den europeiske union – EU.
Dette gjorde frigjøring av Afrika langt mer komplisert. Avkoloniseringen skjedde ikke fordi vestlige makter plutselig ville gi tilbake kontrollen til menneskene de erobret, men som et resultat av forhandlinger, avtaler, motstand og vedvarende opprør i flere afrikanske land.
Brevet datert 29. april 1957 fra den fremtredende pan-afrikaneren og anti-imperialisten George Padmore (1903-1959) til hans venn og norske journalist Ivar Holm, ser vi hvordan de politiske aktivistene opplevde et av de mange utfordringene på veien til frihet:
...It is all nonsense about British statesmanship and colonial officials preparing natives to rule themselves. They hold on until the last and incite tribal, religious and all forms of prejudices before quitting. However, this is the beginning and the torch of freedom will continue to burn until all Africa is liberated… (Padmore, 1957, Nasjonalbiblioteket)
Fantasi: Å forestille fortidens og fremtidens Afrika
Med fantasien får vi muligheten til å forestille oss fortiden på nytt, en fortid som utfordrer dagens historiske narrativ. Fantasien blir et verktøy som åpner dørene for å overvinne fortidens hindringer, samtidig som den lar oss forestille en fremtid der vi har forvandlet smerten til styrke. En fremtid hvor vi ikke bare overlever, men trives enda mer i det vi gjør.
Den femte panafrikanske kongressen i Manchester i 1945 er et godt eksempel på denne bruken av fantasi. Her samlet afrikanske og afrodiasporiske ledere og intellektuelle seg for å utvikle og diskutere krav, diskutere og formulere strategier for afrikansk frigjøring. Sosiolog, aktivist og forfatter W. E. B. Du Bois var en av mange som fremmet slike tanker:
We are determined to be free; we want education, the right to earn a decent living; the right to express our thoughts and emotions, and to adopt and create forms of beauty. Without all this, we die even if we live … (Du Bois, 1945)
Dette er bare en av mange tanker som dukket opp i forestillingen om Afrika som selvstyrt og fritt. Beslutninger under denne kongressen spilte en avgjørende rolle i å fremme uavhengighet til afrikanske nasjoner. Slike drømmer om et fritt Afrika ble senere til konkrete mål og strategier, som forvandlet ideer til virkelige handlinger for å oppnå selvstendighet og uavhengighet, men søken om rettferdighet er langt fra over.
I dag tas denne tilnærmingen et steg videre. Se for deg et science fiction-scenario der mennesker av afrikansk opphav ikke bare er til stede, men også er hovedkarakterene. I stedet for å være fanget i et narrativ av undertrykkelse brukes fantasien til å forestille nye realiteter. Dette er ofte omtalt som Afrofuturisme, et begrep introdusert av forfatter og kulturkritiker Mark Dery i 1994 under hans samtale med sosiolog Tricia Rose, kritiker Greg Tate og science fiction-forfatter Samuel Delany (Robinson, 2019). Afrofuturisme viser til måten man forestiller seg fremtiden ved å kombinere afrikansk kultur og arv med science fiction, fantasi og historie, noe litteratur i stor grad realiserer.
I en verden der eurosentrisme preger kunnskap og historie, står Afrofuturisme som en kraftig portal til nye muligheter. En nøkkel til å gjenerobre og omforme våre egne fortellinger. Gjennom årene har begrepet blitt popularisert og omfatter nå en rekke kunstneriske og kulturelle uttrykk. I dag finner vi afrofuturismen blant annet i musikk, litteratur, film og kunst. Storfilmen Black Panther, bildene til fotograf Osborne Macharia og bøkene til forfatter Octavia Butler er eksempler som assosieres med konseptet.
Fantasiens frigjørende makt
Tolkningen av sjangeren Afrofuturisme stadig utvikler seg, forblir frigjøring og fantasi ofte i fokus. Disse idéene fortsetter å inspirere og utfordre vår forståelse av fortiden, nåtiden og fremtiden gjennom forskjellige uttrykksformer. Dette åpner muligheten for afrikanske stemmer til å skape historier der vi bryter fri fra kolonialismens og undertrykkelsens lenker. I tillegg defineres fortiden og fremtiden gjennom nye rammer og referansepunkter. Samtidig som én får muligheten til å visualisere frigjøring på sine premisser. Videre, åpner det seg muligheter til rike dialoger i vår utforskning av frigjøring og fantasi, om hvordan vi både kan bruke kreativiteten og historisk bevissthet, til å forme nye virkeligheter.